2015 - #19 Block C

 

‘Gisse og Misse’ i det nylige arbeidet til Jan Scheerhoorn

I anledning utstillingen #19, i Galleri Block C i Groningen, fra 19.9. til og med 24.10.2015

Når du flyr over Norges fjorder, vil du se vannet i de dype snittene, en gang skapt av isbreer, glød i forskjellige nyanser av blått, grønt og grått. Fjordene er omgitt av bratte klipper, slik at de viser forskjellige lys- og skyggeeffekter i skiftende værforhold. På grunn av speilingen av steinene og himmelen i vannet og vannets gjenskinn, får hver fjord sitt eget ’merke’. Ideen om den enorme kraften i naturen som fødte fjordene, sammen med opplevelsen av det endeløse spillet av lys og vann, kan utløse følelser som malere har prøvd å fremkalle i kunsten i mer enn to århundrer.

Selv om de nyeste maleriene av Jan Scheerhoorn ikke er bilder av fjorder, gjør deres visuelle effekt og opplevelsesmuligheter dem knyttet til slike naturfenomener. I Galleri Block C viser kunstneren 24 malerier, som tilhører serie #19, som alle viser en annen ’grå’ farge. Først fremstår de alle dyp grå, men vant til lysforholdene, kan betrakteren oppfatte blå grå, grønne og brune grå som til slutt fremstår som fargegradienten til et utvidet spektrum.

Det er noe uvanlig at Jan Scheerhoorn nå stiller ut malerier, da han vanligvis jobber på stedet, i eksisterende rom. Der endrer han lyseffektene ved for eksempel å redusere forskjellen mellom lys og skygge til en grå monokrom eller dekke arkitekturen med sølvfolie, slik at artikulasjonen av rommet oppløses i en slags tåke eller i stadig skiftende refleksjoner. Her tar han de grunnleggende ‘rammene’ av vår eksistens: lys, skygge og deres bevegelser i tid, dimensjoner, strukturer og rommets historie, som utgangspunkt. I en jevn arbeidsprosess og gjennom anvendelse av forskjellige metoder, for eksempel å male bort lys, forvandler han disse rammene slik at vi kan oppleve dem i et ‘nytt lys’.

Likevel er verkene in situ av Jan Scheerhoorn relatert til maleriene hans fra 2015. Ved et besøk på en utstilling av Mark Rothko for kort tid siden, lurte han på hvilken farge som best kunne ’fremkalle de dype menneskelige følelsene på en universelt opplevbar måte’, noe Rothko strevde etter. Jan Scheerhoorn ønsket å finne ut av dette i sitt eget arbeid. Imidlertid oppstår det problemer her: fargeeffekt er sterkt avhengig av omgivelsen, mens fargeopplevelse er en subjektiv sak. Men kunstnere strever ofte etter ’det umulige’, selv om hver enkelt gjør det på en annen måte og med forskjellige resultater. For eksempel påførte Rothko mer eller mindre gjennomsiktige lag og ’flytende’ felt av primærfarger, blandet med hvitt og svart, på veldig store lerreter. Så han benyttet seg av den subtraktive fargemiksingen for å oppnå et ’lys’ som kunne fungere som en megler for å fremkalle de ønskede følelsene. I sin søken etter ’den mest emosjonelle fargen’ brukte Jan Scheerhoorn derimot en kombinasjon av additiv lysblanding og subtraktiv fargeblanding, og tilpasser sin ‘male-bort’ –metode for å lage monokrome lerreter på 40 x 80 cm hver. Og der Rothkos verk stjeler og brygger i lyse eller dype farger fra det aller første møtet, trekker Scheerhoorn først ut alle farger fra maleriene, slik at det etter en tid kommer ’farger’ fram fra mørket.

Metoden kunstneren bruker i sine malerier er komplisert, men så viktig for verdsettelsen av arbeidet hans at det vil bli oppsummert her. Jan Scheerhoorn starter fra hvite lerreter der han projiserer 12 lysfarger (3 primærfarger, 3 sekundære farger og deres blandinger). Han vil deretter gjenopprette alle lerretene til den samme gråtonen ved å male dem med motsatte malingsfarger mens de er opplyst med farget lys. Så han maler bort lysfargen, noe som mislykkes flere ganger. Derfor fortsetter han å male over hvert lerret til han tror han har oppnådd ønsket resultat. Når det gjelder de utstilte maleriene, utgjorde dette 24 overmalinger, hvor overflaten får en ’tykkelse’ som opphever strukturen på lerretet og kantene med penselstrøkene fortsetter å forråde metoden. Men når kunstneren sidestiller et antall grå lerreter, som opprinnelig ble opplyst med forskjellige lysfarger, i studioets hvite lys, blir det ikke bare tydelig at de alle er forskjellige i tonen, men at de også er ‘ryddig’ og sammen danner en gradvis fargegradient.

Jan Scheerhoorn mislykkes dermed i jakten på en generell grå og i sin søken etter ’den mest emosjonelle fargen’, men dette er en beregnet fiasko. Han vet på forhånd at den empiriske grå vil produsere en ’farge’, og han vet også at hans mest emosjonelle farge ikke trenger å gjelde for andre. Hans ’gisse og misse’ –metode er til og med en garanti for at han mislykkes, fordi det er en pre-vitenskapelig måte å oppfinne på som bare kan gi tilnærminger. Med utgangspunkt i de naturvitenskapelige lovene om lysbrytning og lysblanding, bruker han en omstendelig, gammel metode for å la seg overraske av resultatene.

Denne uendelige innsatsen er nesten viktigere enn resultatene, noe kunstneren viser ved å skyve gissinger og missinger til det ytterste. Da Jan Scheerhoorn var halvveis med den første serien på 12 lerreter, bestemte han seg for å behandle ytterligere 12 lerreter på samme måte og deretter henge to lerreter, opprinnelig med samme lysblanding, fra begge seriene ved siden av hverandre. Så viser det seg – selv om metoden gjentas så nøyaktig som mulig – at den eksperimentelle prosessen alltid gir forskjellige resultater. Og dette kan sees i utstillingen, hvor de 24 maleriene vises to og to, som blokker på 80 x 80 cm, med en avstand på 40 cm fra hverandre, på en slik måte at alle gråtoner sammen danner et ’fargespekter’.

Det møysommelig arbeidet, som krever kunstnerens langsiktighet og betrakterens en tålmodig og kontemplativ holdning, ville være nesten forgjeves om verkene in situ og maleriene bare var formelle eksperimenter med lys, farge og rom. Selv om Jan Scheerhoorn bruker de abstrakte elementene i visuell kunst formulert på 1900-tallet, er han ikke en ren formalist. Og dette vises blant annet av hans interesse for historie og kunsthistorie, inkludert arbeidet til Rothko. Tross alt forsøkte denne maleren å fremkalle dype følelser med sitt arbeid som er knyttet både til ’frykten for å dø’ og med ’ekstasen av å leve til det fulle’, kort sagt, med grenseopplevelsene til ’det sublime’.

Definisjonene av det sublime ble formulert på 1700-tallet av filosofene Edmund Burke og Immanuel Kant og pekte ikke på den enestående opplevelsen av skjønnhet, men på den kompliserte blandingen av smerte og glede eller frykt og lykke. Når man ser på den enorme urkraften og den farlige villmarken i naturen, kan man oppleve noe slikt, men ikke skildre det i maleriet. Likevel prøvde romantiske malere å ’fange’ det sublime i landskap, selv om de noen ganger ikke kom lenger enn til en illustrasjon av det. Først i andre halvdel av 1900-tallet lyktes Rothko og Barnett Newman å fremkalle opplevelsen av det sublime i sine store, abstrakte malerier under visse omstendigheter og hos noen tilskuere.

Og nå tilbake til arbeidet til Jan Scheerhoorn. Med sine metoder, som å male bort lys, prøver han å fremkalle uvanlige erfaringer av lys, tid og rom. Men arbeidet hans er ikke eksplisitt rettet mot det sublime. Snarere er det en understrøm av temaer og ideer fra vestlig kultur og kunsthistorie som dukker opp gjennom manifestasjonene av hans arbeid og som appellerer til følsomme tilskuere. Selv om det er en sjanse for at noen – vant til den nåværende, raske virkeligheten full av bevegelige bilder – vil vende seg bort fra dette kunstverket, er det fortsatt andre som setter pris på denne ‘langsomme kunsten’ for sin ro og tilsynelatende enkelhet, kvaliteter de savner i livet.

Uansett viser Jan Scheerhoorn, gjennom sin metode og i sitt arbeid, den i dag sjeldne holdningen å streve uten utsiktene til en viss ‘fortjeneste’ og tålmodig bestreber og gjetter for så å fremkalle de overraskende visuelle, midlertidige og romlige opplevelsene som hans kalkulerte bommerter kan resultere i.

Katalin Herzog (august 2015)

 

(oversatt fra nederlandsk av A.M. Scheerhoorn)